Hendelsene den 22. juli vil for alltid prege Norge. For oss som ikke var til stede er det umulig å fullt ut forstå følelsene til de som ble rammet av bomben i Regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Like umulig er det å forstå eller akseptere motivasjonen for disse uhyrlige handlingene.

Det vi imidlertid intuitivt forstår er at dette er er mennesker som er utsatt for et overgrep, for terror. Derfor er det gledelig at svaret fra Stavanger, og Norges befolkning for øvrig, har vært unisont: Vi står sammen i sorgen. Vi slår ring rundt vårt demokrati. Vi står sammen om å sikre vår ytringsfrihet.

Også for oss pårørende til ungdommer som var til stede på Utøya har denne tiden vært svært spesiell og følelsesmessig krevende. Hver enkelt ungdom vil måtte bære med seg uønsket bagasje i form av minner og erfaringer som skal bearbeides. Hver enkelt familie har sin måte å takle sorgen over det som skjedde og dem som ble drept.

Midt i denne nye verdenen av følelsesmessig kaos er det sterkt å møte den bølgen av omtanke og varme som umiddelbart omsluttet oss alle. Mitt første møte med denne bølgen var ved ankomsten til Sundvolden samme natt. Jeg vet ikke hva vi forventet, men fraværet av aggresjon, sinne eller bebreidelser var påtakelig. I stedet ble vi møtt med en gjeng av ungdommer som midt i sjokket klarte å praktisere de verdiene de har forfektet i mange år; kjærlighet, omtanke og inkludering. Klemmer, tid og omsorg ble raust delt mellom overlevende, pårørende, hjelpemannskap og personalet på Sundvolden.

Vi erfarte raskt at denne bølgen av omtanke ikke var begrenset til de nærmeste berørte. Det er rett og slett vanskelig å beskrive hva vi har opplevd i disse dagene, men jeg tror det aller nærmeste må være å si at vi i denne tiden har tatt del i en kjærlighetserklæring mellom alle oss i fellesskapet Norge.

Vi nordmenn er, fortjent eller ufortjent, kjent for å være et forsiktig og tilbakeholdent folkeslag følelsesmessig. Det er ikke lenger en beskrivelse som passer. Tvert imot: Fra det øyeblikket folk begynte å skjønne hva som skjedde har det vært en omtanke og omsorg fra kjente og ukjente som vi aldri tidligere har erfart. Ungdommene våre og vi pårørende har mottatt uvurderlig støtte i mange ulike former. Vi har mottatt hundrevis av telefoner, tekstmeldinger, e-poster, støtte i sosiale medier, utallige rause klemmer, blomster og gode ord – både skriftlig og muntlig. Vi har også opplevd uventede former for støtte, som hun som troppet opp for å rydde i hagen vår fordi hun, helt riktig, forsto at vi hadde så mye annet å gjøre. Noen møtte opp med sjokolade og nydelig kake på døren slik at vi hadde noe til gjestene. Vi har også gledet oss over uendelig med omtanke fra små handlinger som et klapp på skulderen, deltakende nikk og blikk som gjør dagene litt lettere.

Helt spesielt var det også å kunne delta i det fellesskapet som dere alle bidro til i form av fakkeltoget utenfor Domkirken. Aldri har dere og vi vært tydeligere; vi vil beskytte vårt demokrati, vi står sammen med ofrene for disse handlingene og vi besvarer vold med kjærlighet.

Fordi dere har brydd dere, uavhengig av form og mottaker, så har hver og en av dere bidratt til et fellesskap i sorgen der vi alle er invitert med. Jeg kan ikke sette ord på hvor mye dette har betydd for oss, men jeg kan og vil gjerne takke hver enkelt av dere. Takke fordi dere dermed har bekreftet overfor ungdommene våre at det de har vært utsatt for ikke er greit, at dette ikke er noe som skal tåles og at du med din omtanke dermed gir dem styrke og støtte. Takke fordi dere har vært tydelige på at vi lever i et fellesskap der vi deler verdier om et åpent og raust demokrati. Takke fordi dere har gitt oss tid og mulighet til å sørge sammen før vi går videre.

Nå skal vi begrave og sørge over de ungdommene som ble drept. Hva som skjer etter sørgeperioden eller hvordan dette vil prege oss som samfunn vet vi ikke. Det som imidlertid er sikkert er at du, dere og alle har vist oss at Norge ikke er et kaldt og egoistisk samfunn. Vi er mennesker som kan stå sammen når vi trenger hverandre som mest. Det kjennes godt og det gir oss styrke til å kunne ta fatt på hverdagen – når den kommer.

Hjertelig takk til dere alle!

Dette innlegget sto på trykk i Rogalands Avis 8. august